Messias, McCain og resten midt imellom

Etter en bloggende meltdown, ny president elect, transisjonsprosess og Hillary som utenriksminister tar jeg endelig fatt på et blankt bloggeark. 

Kort oppsummert har følgende funnet sted i verdens politiske hovedstad siden 8. oktober 2008: 

1) Palin anklaget Obama for å henge med terrorister. 

2) McCain tok en 50:50 og var en vag rev helt frem til en av hans tilhengere proklamerte at Obama var den arabiske islamske ekstremisten. 

3) Debattene kom og gikk.

4) Økonomien gikk i stå, og Kongressen startet et lang rekke bail-out i andre omgang. 

For min del kuliminerte det hele med å se Barack Obama live i Manass. Virginia dagen før dagen. Messiasaktig stemning. 

Valgdagen kom. Spenningen sitret selv om Obama hadde størst odds. Kveld med øl og afroamerikanerne på U-street. en gang etter 21.30 - CNN utroper vinneren. baren eksploderer. gaten eksploderer i festival. min generasjons woodstock fant sted minus musikken og dopet, men øl og lidenskapelig politisk dans er slettes ikke verst. 

5. november. Bakgrus på flere vis. Alle aviser var utsolgt. Tomhet. Vakum. Valget var et faktum. Barack Obama valg overlegent. Tid for transisjon og en god natts søvn.   

Mediemus snuser på selvrefleksjon

Endelig har dagbladet.no tatt hintet fra sine lesere - om deres skjeve og ofte svært merkelige vinklinger på USA-valget. 

I dag publiserte de et forsøk på selvrefleksjon mikset med en god porsjon forsvarstale. 

To USA-lærde ble hentet inn - fra akademia og minerva. 

Doktorgradsstipendiaten Leira åpner med en søkt sammenlikning: 

 - Det er en grunn til at det skrives mer om Manchester United og Liverpool enn Hull og Stoke.

Når det gjelder de to jevnstore politiske partiene i USA er vel det strengt tatt Manchester og Liverpool - mens Ralph Naders parti kan kalles noe i nærheten av Hull og Stoke. Altså er begge de to store partiene viktig nok til å få stort fokus.  

Leira legger til at: 

- Obama har større nyhetsverdi. 

Nettopp fordi han er en hvit afrikaner, uten særlig erfaring, men med karisma og ønske om difus forandring. 

Snoen mener det er helt greit å rapportere mest fra demokratene, da nordmenn flest sympatiserer med dem. Men da må man heller ikke bli overrasket over nettopp det faktum at nordmenn ikke skjønner at demokratene tapte i 04. 

For øvrig er ikke ubalansert politisk journalistikk noe som kun er et norsk fenomen - også mainstream (sees på som "liberal/gay-media" i mange H-folks øyne) mediene her i USA anklages også for Obamamani. 

Et annet og helt geit faktum er demokratenes klare favorittstempel - da republikanerne har hatt huset i to perioden. 

____________________________________________

Men skjevfenomenet er også i Norge når det gjelder Frp - de blir ikke tatt på alvor i ("elitistiske") mediekretser i hovedstaden. Mens de stadig tjener mer kred hos folk flest - derav mange bruker partiet som en proteststemme. 

Uten å ha en politisk preferanse i den ene eller andre retningen så er denne (u)kulturen et klart demokratisk problem - som den ensidige dekningen av USA-valget også er. 

Det er en kjent sak i mediekretser at Frp ikke når over sperregrensen på "journalistenes storting". Fjorårets ene mandat falt ut i årets meningsmåling. 

Kombinert med det faktum er det helt klart at flertallet av europeiske redaktører og journalister har våte drømmer om Obama som USAs neste president. 

Nok en gang: Dette er et demokratisk problem da disse medieaktørene bevisst og ubevisst gjør redaksjonelle valg som i verste fall dikterer vår oppfatning av verden, med alt fra bildevalg, titler og fokus. 

Mediemakten til mediemusene må ikke undervurderes, men kritisk evalueres - og dem som er aller dårligst til dette er journaliststanden selv. Desverre.