Mediemus snuser på selvrefleksjon

Endelig har dagbladet.no tatt hintet fra sine lesere - om deres skjeve og ofte svært merkelige vinklinger på USA-valget. 

I dag publiserte de et forsøk på selvrefleksjon mikset med en god porsjon forsvarstale. 

To USA-lærde ble hentet inn - fra akademia og minerva. 

Doktorgradsstipendiaten Leira åpner med en søkt sammenlikning: 

 - Det er en grunn til at det skrives mer om Manchester United og Liverpool enn Hull og Stoke.

Når det gjelder de to jevnstore politiske partiene i USA er vel det strengt tatt Manchester og Liverpool - mens Ralph Naders parti kan kalles noe i nærheten av Hull og Stoke. Altså er begge de to store partiene viktig nok til å få stort fokus.  

Leira legger til at: 

- Obama har større nyhetsverdi. 

Nettopp fordi han er en hvit afrikaner, uten særlig erfaring, men med karisma og ønske om difus forandring. 

Snoen mener det er helt greit å rapportere mest fra demokratene, da nordmenn flest sympatiserer med dem. Men da må man heller ikke bli overrasket over nettopp det faktum at nordmenn ikke skjønner at demokratene tapte i 04. 

For øvrig er ikke ubalansert politisk journalistikk noe som kun er et norsk fenomen - også mainstream (sees på som "liberal/gay-media" i mange H-folks øyne) mediene her i USA anklages også for Obamamani. 

Et annet og helt geit faktum er demokratenes klare favorittstempel - da republikanerne har hatt huset i to perioden. 

____________________________________________

Men skjevfenomenet er også i Norge når det gjelder Frp - de blir ikke tatt på alvor i ("elitistiske") mediekretser i hovedstaden. Mens de stadig tjener mer kred hos folk flest - derav mange bruker partiet som en proteststemme. 

Uten å ha en politisk preferanse i den ene eller andre retningen så er denne (u)kulturen et klart demokratisk problem - som den ensidige dekningen av USA-valget også er. 

Det er en kjent sak i mediekretser at Frp ikke når over sperregrensen på "journalistenes storting". Fjorårets ene mandat falt ut i årets meningsmåling. 

Kombinert med det faktum er det helt klart at flertallet av europeiske redaktører og journalister har våte drømmer om Obama som USAs neste president. 

Nok en gang: Dette er et demokratisk problem da disse medieaktørene bevisst og ubevisst gjør redaksjonelle valg som i verste fall dikterer vår oppfatning av verden, med alt fra bildevalg, titler og fokus. 

Mediemakten til mediemusene må ikke undervurderes, men kritisk evalueres - og dem som er aller dårligst til dette er journaliststanden selv. Desverre.